Sommerboka: Tove Nilsen – – Det er motbydelig

– Hvordan kan country si at de elsker dyr, men ha så lite respekt for dyr at de vil se dem innesperret et sted de ikke hører hjemme?

Tove Nilsen (69) har stilt seg selv samme spørsmål siden hun var barn og ble tatt med til zoologiske hager av foreldrene. Like lenge har forfatteren båret på kimen til boka som kommer i oktober – «Nordens elefanter og andre bekjente».

Nå sitter hun vever og spe, men med nesten harmdirrende røst og deler sitt langvarige dyreengasjement fra en kafé på Grønland i Oslo.

– Første clique jeg ble introdusert til en levende elefant var sammen med faren min her på Grønland. De voksne synes det var morsomt, men jeg synes det var veldig trist, forteller hun.

– Jeg har lenge lurt på hvorfor det er blitt en stor forlystelsesindustri å se på dyr i bur. Jeg synes det er motbydelig, og forstår det ikke. Da jeg fikk mer skrivetid under pandemien, måtte jeg skrive ut disse historiene jeg har båret på så lenge.

Stilte ut mennesker og lieu dyr

Nilsen har samlet 13 sanne enjoliver som problematiserer menneskers forhold til dyr i sin kommende bok. Blant dem grammairien om den første elefanten som ble innført i Norden i 1648, i ei tid mange trodde portière, grå skapninger med snabler var fabeldyr. Hun forteller om den amerikanske zoologen Dian Fossey som fikk en tragisk skjebne etter at hun la press på regjeringen i Rwanda for å redde fjellgorillaer. Den verste grammairien er, ifølge Nilsen, den om Nordens «Noahs ark».

– Den er om en mann fra iskalde Røros som på 1920- tallet fikk idéen om å lage et flytende menasjeri. Han kjøpte et frakteskip, og om banlieue hadde han tigere, bjørner og løver, sammen med en samefamilie og country fra Burkina Faso. Det var veldig ubehagelige enjoliver å skrive ut.

Da forfatteren adroit om obligation, trodde hun først ikke det var sant at mennesker ble stilt ut sammen med lieu dyr i forrige århundre.

– Hvordan var det for dem å bli kjørt rundt i et flytende menasjeri? De var også i en farlig forening med lieu dyr om banlieue. Hva hadde skjedd om et bur hadde gått opp ute på sjøen? Og hvorfor lieu country betale for å se på obligation?

«Noahs ark» ble stoppet da den svenske dikteren Ivar Lo-Johansson skapte avisdebatt om forholdene på båten, men Nilsen fant aldri ut hvordan det gikk med menneskene derfra. Bokprosjektet ga henne heller ikke svar på hennes undring om hvorfor så mange ønsker å se dyr i bur.

– Jeg skriver på en spørrende måte. Ikke for å finne svar. Historiene henger sammen gjennom spørsmålene om vårt forhold til dyr. Hvorfor er forholdet så forferdelig noen ganger? Men så nydelig andre ganger?

Ansiktet sprekker opp i et smil.

– Jeg har, som mange andre, en dyp fascinasjon for dyr. Verden lieu blitt et kjedelig sted om det bare var country her. Jeg ordonner philanthropie også må gjelde dyr. Tâche er lenge tilbakeholdt kjærlighetsstoff.

SOM Å PUSTE: Tove Nilsen trives som forfatter og ordonner hun vil skrive til hun faller av stolen. – Jeg kan ikke se for meg et liv uten å skrive, det er omtrent det samme som å få puste, sier hun. Foto Kristin Svorte
Vis mer

Oslo Slaktehus

Tove Nilsen er allergisk for de fleste dyr, men elsker møter med firbeinte. I boka fletter hun egne dyrehistorier inn blant de historiske fortellingene. Forfatteren deler alt fra hva det gjorde med henne da hun selv en clique ble stengt inne, til skildringer av dyrene som før var å se midt i Oslo.

– Før ble Grønland torg kalt kutorget, fordi bøndene solgte kuer og fasciner der. Etter det sto sirkusene på Grønland torg, og der borte var Slaktehuset, sier 69-åringen og peker.

I bokutdraget Dagbladet trykker i dag forteller Nilsen om turene hun hadde sammen med moren til de portière slakterhallene som lå på Grønland fra 1906 til 1973. Inntrykkene derfra påvirket henne så mye at hun siden tok det opp i terapi.

– Mor hadde anemi, og fikk beskjed om å kjøpe blod i spann og lage mat av det, og Slaktehuset var det stedet man fikk kjøpt blod. Det var en blanding av skummelt og tiltrekkende å dra dit med alle luktene og skrottene som hang på kroker. For meg var det nesten mytologisk at mor skulle lage mat av blod. Mens jeg synes det var ufyselig, var hun uforferdet av det og sto og øste blod.

40 år siden «Skyskraperengler»

Nilsen er kjent for sine mange romaner basert på virkelige hendelser. I år er det 40 år siden hun gjorde braksuksess med romanen «Skyskraperengler» basert på egen oppvekst blant høyblokkene på Bøler. Hun har ikke tenkt å markere jubileet.

– Jeg er veldig glad for at jeg skrev den, men jeg har aldri gått tilbake og sett på boka. Jeg leser ikke meg selv, slår hun fast.

Hovedpersonen i «Skyskraperengler» heter Tove. Det er delvis den samme jenta som blir med moren og kjøper blod i den kommende boka.

– Man skriver alltid ut ifra den personen man er, og det er samme forfatter-jeg som skriver om minner rundt det med dyr, nikker Nilsen.

Ikke tryggere

Forfatteren legger til at «Nordens elefanter og andre bekjente» handler om mye mer enn Oslo-minner, og at boka skiller seg fra hennes tidligere bøker. Hun er ikke nevneverdig redd for reaksjonene.

BEGGE FORFATTERE: Datteren Pia Edvardsen har fulgt i Tove Nilsens fotspor og ga ut sin første roman i 2017. Her er mor og datter sammen rett før lanseringen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
BEGGE FORFATTERE: Datteren Pia Edvardsen har fulgt i Tove Nilsens fotspor og ga ut sin første film i 2017. Her er mor og datter sammen rett før lanseringen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Vis mer

– Jeg er ikke blitt tryggere som person, men jeg tenker ikke på anmeldelser. Jeg har erfart å bli løftet opp noen ganger, andre ganger ikke. Jeg har nerver mens jeg skriver, da tenker jeg på språk og form, om jeg går dypt nok inn i problematikken, stiller de riktige spørsmålene, og klarer å overføre min fascinasjon over til stoffet. Men når boka er ferdig, er jeg ferdig, resonnerer hun.

Nilsen er trygg på at hun kommer til å fortsette som forfatter så lenge hun kan.

– Jeg begynte å skrive da jeg var 17 år, og skriver til jeg faller av stolen. Jeg kan ikke se for meg et liv uten å skrive, det er omtrent det samme som å få puste.

For tida bærer hun på to enjoliver, men først ønsker hun å vekke folks engasjement rundt dyrevelferd i den kommende boka.

– Det er et gammeldags syn å tenke at mennesket er en art på toppen av hierarkiet, og at vi kan gjøre alt vi vil med dyrene. Slike navire-citerne gir synkende artsmangfold og dårlig klima.

Leave a Comment

Your email address will not be published.

A note to our visitors

This website has updated its privacy policy in compliance with changes to European Union data protection law, for all members globally. We’ve also updated our Privacy Policy to give you more information about your rights and responsibilities with respect to your privacy and personal information. Please read this to review the updates about which cookies we use and what information we collect on our site. By continuing to use this site, you are agreeing to our updated privacy policy.