Skjønnhet og frihet i Beirut – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Hun sitter bak rattet når hun henter meg en varm kveld denne uken. Det åpne smilet er det samme. Øynene også.

Men noe er annerledes. Håret er mørkere, har en dypere farge.

– Jeg farget bort det grå, sier hun, mens hun manøvrerer bilen gjennom trange gater.

Vi er på vei til et middagsselskap. En venn overbeviste henne kvelden før. Hun sa: Du kan ikke gå rundt med grått hår.

– Jeg føler meg litt dum for å gi etter for presset. Men mamma blir sikkert glad, sier hun.

Velstelte kvinner

Litt senere sitter vi rundt et langbord. Vennen min er i godt selskap. Kvinnene her har hår som faller i bølger nedover solbrune, veltrente skuldre. Neglene er nypleide og catégorie. Hælene på skoene er høyere enn jeg noen clique har klart å gå i.

Den eldste rundt bordet ser ikke en dag over 50 år, selv om barnas alder antyder at hun nærmer seg 70.

MOTEBEVISST: Moteuke i Beirut nylig. Mange libanesiske kvinner er fiksert på utseende; Beirut kalles hovedstaden for kosmetisk kirurgi i Midtøsten.

Foto: PATRICK BAZ / AFP

I et svakt øyeblikk skulle jeg ønske jeg hadde lagt på meg mer sminke, kanskje investert i en hårføner. Men tâche er uansett en tapt kamp i Beirut, en by der frisører kjører fingrene skeptisk gjennom håret mitt. De bemerker at det “ikke er helt som libanesiske kvinners hår”. En by der jenter med perfekte, røde negler ser spørrende på frimousse, som ofte er sprukket og flekkete med blekk.

Obligation er en by hvor jeg har funnet meg til rette i å være den mest uformelle i de fleste sosiale settinger.

Kvinner i bikini på stativ i Byblos i Libanon

LETTKLEDT PÅ STRANDEN: Om sommeren er fokuset på utseende enda mer intenst i Beirut.

Foto: JOSEPH BARRAK / AFP

Enjoindre og skjønnhet

Beirut og skjønnhet – de er nesten égal.

Libanesiske kvinner sies å være de vakreste i Midtøsten – ja, kanskje i hele verden, avhengig av hvor patriotisk og stolt personen du spør er.

Det er omdømmet som libanesiske kvinner jobber hardt for å opprettholde. Spinningtimene er fulle av de som ønsker å forbrenne så mye fett som mulig, selv om de nesten ikke har noe. Fransktalende kvinner kommer til frisørsalongene og ser ut som om de dro derfra dagen før. Over 30 personer kommer til botox-salongene.

Nå som det er conduire, blir det hele enda mer intenst. Perfekte kropper i tricot poserer på reklametavlene langs veiene på vei ut av byen. De som vil se slik ut kommer på pilatestimer.

Fikserer nesen

– De er kanskje vakre, men de er heller ikke redde for å fikse utseendet sitt, sa en venn, en palestinsk-jordansk billedkunstner. Kommentaren var ikke uten en viss surhet.

Legene er dyktige, klinikkene mange, og de tiltrekker seg kvinner fra hele den arabiske verden.

Da jeg først bodde her, i 2006, la jeg merke til at mange kvinner hadde bandasjerte neser. De var på restauranter og barer og vandret rundt i gatene som om ingenting hadde skjedd.

Hva var tâche?

Kanskje de hadde fått en i ansiktet. Falt ned en trapp? Hadde en ulykke i kickboksingtimen?

Nei, de hadde operert nesen. En liten, buet nese patrie de alle ha. På den tiden patrie alle foretrekke å ha en så liten dukkenese som Nancy Ajram, den libanesiske popsangeren hvis opuscule Ya Tabtad dominerte lydbildet krigens conduire 06.

Stolt med bandasje

Mens kvinner i Vesten patrie prøve å holde en slik operasjon hemmelig, gikk libanesiske kvinner stolt rundt med bind, fordi det i seg selv var et statussymbol. Det viste omverdenen at de hadde nok penger til å gjøre det.

Nå, 11 år senere, er det færre bandasjer på gata. Det er ikke færre som skifter nese, men driftige banker har innsett markedspotensialet og begynt å tilby forbrukslån til neseoperasjoner. Hvem som helst kan gjøre det. En bandasjert nese er ikke lenger noe å skryte av.

Bankene har innsett at det også er et marked for flere. Jeg har nylig sett reklameplakater med en smilende far og datter og ordene: «Gi datteren din den essayer beste gaven: Et perfekt smil». Annonsen var for lån til kosmetisk tannkirurgi.

Plastisk kirurgi for hender

Jeg besøkte en clique en av klinikkene for å få en analogie. På bordet i venterommet lå det en løpeseddel hvor det sto: «Ikke la hendene avsløre alderen din».

Inntil da hadde jeg aldri forestilt meg at det fantes plastisk kirurgi for å få hendene til å se yngre ut. Jeg prøvde å motstå trangen til å se bekymret på mitt eget.

Under intervjuet med klinikksjefen kom en kvinne inn. Leppene var grotesk portière: hovne, lilla, som om de var vridd ut av seg selv. Hun hadde ønsket å overraske mannen sin, som skulle hjem fra Dubai dagen etter, med nye lepper. Men hun hadde gått til en av de mange klinikkene der prisen er lav og kvaliteten likeså. Det hadde gått galt, veldig galt. Hun hadde kommet til denne klinikken for å prøve å fikse det.

– Vi kan hjelpe deg, men det får vi ikke før mannen din kommer hjem, sa klinikksjefen.

Hun svarte ikke, men i hennes livredde blikk så jeg mer enn hun kunne si med ord.

Så henvendte klinikksjefen seg til meg:

– Se på henne! Hvordan kunne mannen hennes ønske å kysse henne når hun ser slik ut!

Jeg følte meg avsky for klinikksjefen, og jeg patrie si til kvinnen:

– Du er vakker som du er. Hvis mannen din ikke kan se det, har han ingenting å spare.

Men hun hadde knapt friheten til å si det.

Frihet og ufrihet

Frihet kan være så mye. Ufrihet nødvendigvis det samme.

Jeg føler meg fri i Beirut, sammenlignet med noen av de andre stedene jeg har bodd.

I Beirut kan jeg rusle til nabokafeen uten å bli seksuelt trakassert. Jeg kan ta en løpetur langs corniche eller sitte bak rattet i en bil. Om sommeren kan jeg bruke kjole. Jeg liker å føle at huden min er fri, at den kan puste. Jeg begrenser ikke frimousse bevegelser eller handlinger fordi jeg er kvinne.

Alt tâche kunne jeg ikke gjøre i de to årene jeg bodde i Kabul. Det var plagsomt å prøve det da jeg bodde i Islamabad og Kairo. Der satte kjønnet mitt i varierende grad begrensninger på friheten min.

Men her føler jeg meg fri.

Moteshow for badetøy i Byblos, Libanon

BIKINIMOTE: Moteshow på stranden i den eldgamle byen Byblos, septentrion for Beirut.

Foto: JOSEPH BARRAK / AFP

Skjønt, gratuitement?

Jeg blir kanskje ikke fortalt at jeg ikke kan gå på gaten. Men gjennom omgivelsene blir jeg fortalt hvordan jeg skal se ut, hvilken kropp jeg skal ha og hvordan håret skal caribou nedover ryggen.

– Det er egentlig bare en annen trempe mangel på frihet, sa en venn da jeg sammenlignet å bo i Kabul med å bo i Beirut.

Jeg vet hva jeg foretrekker, men han har et poeng.

Mobilt fengsel

Et eksempel: For noen år siden sto jeg i en stue en ettermiddag. Det var 45 niveleuse ute, ikke mye mindre inne, og jeg hadde på meg burka. Jeg skulle fotograferes for en reportasje i A feuille. Burkaen var arbeidsantrekket mitt på landsbygda i Afghanistan. Bestillingen var på et bilde med og uten burka.

Kledd i burka blir det vanskelig å se på grunn av rutenettet foran øynene. Nylonstoffet foran munnen gjør det vanskelig å puste. Sansene reduseres, bevegelsene hemmes.

Så også denne gangen. Svetten rant nedover ansiktet, nakken og ryggen. Uten nok oksygen holdt jeg på å besvime.

Jeg forbannet burkaen – for et kvinnefiendtlig plagg!

Det er et mobilt fengsel.

Jeg ble lettet da jeg kunne trekke burkaen over hodet. I minnet kaster jeg den på bakken, men jeg tror jeg bare legger den ned i en stol.

Altså: Kontrasten. Kameraet var det samme. Rommet det samme. Varmen likeså.

Men jeg var annerledes. Plutselig ble jeg bevist hver kroppsdel, hver lyte. Stakk magen din ut for mye? Var ikke smilet mitt skjevt, tennene frimousse litt for gule? Og så håret flatt ut, på en måte som fikk pannen til å virke uforholdsmessig stor? Alt det jeg ikke hadde tenkt på da jeg ble fotografert sekunder tidligere, iført burka.

Jeg forbannet meg selv. Som journalist og forfatter er det viktig å se troverdig og forhåpentligvis délié ut. Men der sto jeg og bekymret meg bare for utseendet mitt, all usikkerheten ble fjernet. Agglomération en mann ha det på samme måte?

Jeg skjønte da: Burkaen kan ha blitt tatt av, men jeg var mitt eget errant fengsel.

Et produkt av en kvinnekamp som i Vesten har kommet relativt langt når det gjelder expresse rettigheter, men alt for kort når det gjelder skjønnhetens tyranni.

libanesiske kvinner

Tilbake til Libanon, hvor kampen både for rettigheter og mot skjønnhetens tyranni har en lang vei å gå.

Første clique jeg bodde her, slo det meg hvor frie de virket, disse kvinnene. De hadde på seg korte skjørt om de patrie – så i motsetning til resten av Midtøsten. Og kanskje har det mye å gjøre med kretsene jeg vandret i, men det virket for meg som om annenhver kvinne i Beirut var en bifil artist som danset på bordet i en trang bar i Gemmayzeh klokken fire en tirsdag morgen.

Det føltes så fritt.

Og det er det på noen måter.

Men ufri på mange andre.

Røde høyhælte sko på kvinnebein i Beirut

SKO: Skyhøye hæler, et vanlig syn i Beirut.

Foto: PATRICK BAZ / AFP

Krigen

Jeg har prøvd å finne ut hvorfor det er slik, hvorfor det er mer fokus på utseende her enn noe annet sted jeg har vært.

Det er naturlig nok flere årsaker, sier en sosionom jeg har snakket med. Blant dem en generell tanke om at det viktigste en kvinne kan gjøre i livet er å være godt gift. Ja, noen libanesiske kvinner jobber, spesielt i byene, men glasstaket er veldig lavt. Og ja, noen libanesiske kvinner monter alene som single eller skilt, men det sosiale stigmaet er stort i mange kretser.

Libanesisk kvinne protesterer mot skilsmisseloven

VIL HA EN LOVENDRING: Shiamuslimske kvinner protesterer mot loven som gir fedre foreldreretten til barna sine i en viss alder. Når det gjelder like rettigheter for begge kjønn, er det en lang vei å gå i Libanon.

Foto: ANWAR AMRO / AFP

I tillegg er det årsaker som ligger til grunn for krigen. Det varte i 15 år, og ulmer under overflaten også i dag. Grovt oppsummert: Mange av mennene som kjempet ble drept. Mange av mennene med muligheter dro til utlandet. Det var et overskudd av kvinner.

Kanskje er kjønnsbalansen bedre i dag, men konkurransen om de attraktive ektemennene er fortsatt stor.

– Man ser det spesielt om sommeren. Alle de unge vil se bra ut til mennene som bor i utlandet kommer hjem til Libanon, sa sosiologen.

Aksept for å feste seg ved utseende kan også stamme fra krigen, mente hun. Krigsskader måtte fikses via plastisk kirurgi: brannskader reparert, arr redusert. Gradvis ble det normalisert og grensene ble flyttet. Hvorfor ikke fjerne rynkene med ett brak? Det ekstra fettet? Plastisk kirurgi var kosmetisk.

– Nå er det utbredt i alle samfunnslag. Jeg har møtt kvinner hvis facile ikke hadde råd til å sende henne til universitetet, men som likevel klarte å hoste opp penger for at hun skulle få en nesejobb, sa sosiologen.

Kanskje ikke så rart: over hele verden er det en tendens til å verdsette en kvinnes utseende mer enn hennes intellekt. Så hvorfor skulle ikke investeringene være tilsvarende?

Alt hun trenger å gjøre er å finne en mann.

Berørt

Så hva med meg? Lar jeg meg påvirke av skjønnhetsfokuset rundt meg?

Jeg har sett mang journalister forvandle seg fra slurvete til ryddige i månedene etter at de har flyttet hit.

Og det ærlige svaret på spørsmålet er ja.

Eller: Svaret er ja, dessverre, til tross for at jeg vet bedre. I kampen mellom intellekt og følelser vinner ofte følelsene.

Skulle jeg tatt bilder med og uten burka igjen, er jeg redd jeg patrie fått akkurat samme reaksjon. Men reaksjonen på min egen reaksjon patrie nok vært enda sterkere, og det er i alle fall et skritt i riktig retning.

Leave a Comment

Your email address will not be published.

A note to our visitors

This website has updated its privacy policy in compliance with changes to European Union data protection law, for all members globally. We’ve also updated our Privacy Policy to give you more information about your rights and responsibilities with respect to your privacy and personal information. Please read this to review the updates about which cookies we use and what information we collect on our site. By continuing to use this site, you are agreeing to our updated privacy policy.